Bergens Tidende, 5. juni 2011

Ved hjelp av ønskekvist eller søkevinkler kan man finne det meste. Forutsetningene er at man tror på det selv og at ingen har mulighet til å sjekke om man har rett. Det klassiske eksempel er de som søker etter jordstråling, blant annet for å lete etter vannårer. I dag er det alternativ helse som er det store vekstmarkedet for produsenter og brukere av søkevinkler (som er mer moderne enn ønskekvister), og det forteller Bergens Tidende om i artikkelen “Jakter på usunn energi med pinner“:

Mer enn 150 nordmenn mener de er i stand til å avsløre usunn energi i boliger ved hjelp av søkevinkler i metall, ønskekvist i tre eller plast, eller pendel. De benytter ulike teknikker til å fjerne denne energien. Stålevernet anerkjenner ikke aktiviteten.”

Jeg har ingen innvending mot avisens presentasjon, spsielt når de trekker fram Strålevernets avvisning og endog deres klare konklusjon om at det er “uetisk og problematisk“.

Mitt utgangspunkt er noe som kan se ut som en liten detalj, men som på mange måter er veldig symptomatisk og påfallende for slike strålesøkere:

Han sa det få sekunder etter at han kom opp trappen, mannen bak Bergen Magnetterapi, med søkevinklene i hendene:

- Ja. Det er 103 Hertz i denne leiligheten.

——-

Hun ligger blant annet i magnetbenken hans med jevne mellomrom. Målet med behandlingen er ifølge Skjervheim at spenningsnivået i kroppen hennes skal gå ned. Han har målt det til 100 Hertz, altså svingninger per sekund, med søkevinklene. Han sier at en kropp bør ligge på rundt 9,7 Hertz.

Jeg lurer på om det siste skal være 99,7 Hertz?

Det som virkelig forundrer meg er dette: Hvordan klarer noen å bestemme en frekvens med så stor nøyaktighet med hendene?

Ca. 100 Hz er godt innenfor det hørbare området, man skulle kunne høre det som en jevn summing, omtrent 1 oktav over lyden man kan høre fra summende elektrisk utstyr. Hvordan har det seg at ingen kan høre den lyden?

Selv om man hadde  vært i stand i høre lyden, er nøyaktigheten veldig høy, forskjellen mellom 100 og 103 Hertz er mindre enn et halvt tonetrinn. 103 Hz tilsvarer omtrent Giss (103,8 Hz), mens 100 Hz ligger mellom  G (98,0 Hz) og Giss.

I tillegg må man kunne høre forskjellen uten å ha noe å sammenligne med. Du må altså ha musikalsk gehør nesten på nivå med Mozart for å ha mulighet til å skille mellom 103 Hz og 100 Hz, og du må klare det uten å høre noe. Det begynner å bli en stor utfordring.

Journalisten prøver seg også med et kritisk spørsmål:

“- Jeg lærte å bruke søkevinklene i 1975. Jeg bygde hytte, og en eldre nabo hjalp meg å finne vann på denne måten. Siden har jeg sett sammenhengen mellom elektromagnetisk stråling og helse, forteller han.
- Det ser ut som at du beveger hendene?
- Nei. Søkevinklene beveger seg av seg selv, hevder Skjervheim og peker.

Veldig bra. Stort tydeligere kan dere ikke skrive at det hele er humbug uten at intervjuobjektet selv forstår det.

Jeg takker Kjersti Espeland, Trygve Buanes og Jonny Eriksen for tips, mens Jan Marius Evang så den samme artikkelen i Aftenposten dagen etterpå.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende