Internett, januar 2011

“Folkets Strålevern” er det nye prosjektet til Sissel Halmøy, kjent som Oddekalvs “fagleder” når det gjelder stråling og elektromagnetiske felter. Dessverre har hun ikke alltid vist et helt vitenskapelig forhold til vitenskap, og det ser ikke ut til at hun har tenkt å legge om stilen i så måte.

Hjemmesiden til “Folkets Strålevern” har en underside om forskning som er samling av mer eller mindre seriøse studier som er vurdert etter følgende kriterium: De som er enige med oss, siterer vi ukritisk. De som er uenige med oss, er suspekte.

Eks: Oberfeld er sitert to ganger. Han ble herostratisk berømt i Østerrike da han laget en rapport som “beviste” at en sender hadde medført kreft. Uheldigvis for Oberfeld viste det seg at den senderen Oberfeldt mente var årsaken til krefttilfellene aldri hadde vært der, det eneste senderen var en mindre sender som hadde vært i drift i 6 måneder. Rapporten fra Oberfeld ble gitt betydelig omtale på Miljøvernforbundets sider. Det ser ut til at den omsider er blitt fjernet herfra, men Oberfeld regnes åpenbart fremdeles som en pålitelig kilde.

Bioinitativ-rapporten (den er nå kun tlgjengelig mot betaling) blir sterkt framhevet, og påstås å være avgjørende for holdningen til mobilstråling i EU. Britisk wikipedia forteller en litt annen historie. Det er spesielt interessant å merke seg at den eneste vitenskapelige publiseringen av rapporten var i et tidsskrift der en av de tre initiativtakerne var redaktør.

Å gå gjennom alt “Folkets Strålevern” skriver, krever en for stor innsats, men jeg fant det interessant å sjekke det som er hovedoppslaget nå:

INTERPHONE bekrefter risiko for hjernekreft”

Sluttrapporten fra det internasjonale INTERPHONE-prosjektet ble publisert i mai 2010, fem år etter planen. Hoveddelen av rapporten viser 40 % økning av risiko for hjernekreft hos såkalt tunge mobilbrukere, dvs. folk som har brukt mobilen i minst 1640 timer, som tilsvarer minst en halvtime om dagen i ti år.

En ide kan selvfølgelig være å lese sluttrapporten selv. Sammendraget begynner slik:

“A reduced odds ratio (OR) related to ever having been a regular mobile phone user was seen for glioma [OR 0.81; 95% confidence interval (CI) 0.70–0.94] and meningioma (OR 0.79; 95% CI 0.68–0.91), possibly reflecting participation bias or other methodological limitations.”

Tallene viser altså at de som har brukt mobiltelefon faktisk har mindre risiko for kreft. Det største problemet for forskerne er dermed å finne en forklaring på hvordan de kunne ha fått tall som viser dette.

Resultatene er oppsummert i Tabell 2 (side 6 i rapporten). Tallene er splittet opp for de to typene kreft meningioma og glioma, og i forhold til hvor stor bruken har vært. Den eneste gruppen hvor man har funnet flere krefttilfeller enn forventet, er for de som har snakket mer enn 1640 timer i telefonen, med OR på 1,15, og 1,40 tilsvarende 15% og 40% overhyppighet.

Dette blir også påpekt i sammendraget:

In the 10th decile of recalled cumulative call time,  > 1640 h, the OR was 1.40 (95% CI 1.03–1.89) for glioma, and 1.15 (95% CI 0.81–1.62) for meningioma; but there are implausible values of reported use in this group.”

Det er denne delen “Folkets Strålevern” har grepet tak i, dog uten å bry seg om den andre halvdelen av setningen som faktisk forteller – med begrunnelse – at dette resultatet åpenbart ikke er troverdig. Å gjengi et slikt resultatet uten å nevne et så tydelig påpekt forbehold, ville i en vitenskapelig sammenheng vært ytterst tvilsomt.

Det er flere forhold i resultatene som tyder på at forbeholdet er vel begrunnet, at resultatet kan ha sammenheng med at flere av de høyest rapporte verdiene for mobilbruk er for høye.

En tydelig indikasjon er at gruppen med halvparten så mye bruk, mellom 734 og 1640 timer, har OR-verdier på 0,76 og 0,71, noe som ville vært påfallende hvis det hadde vært en årsakssammenheng. Er det virkelig noen som tror at bruk noe over en viss grense skal gi 25% øket risiko, men de som er like under denne grensen får redusert risikoen med 25%?

I tabell 3 er tallene videre splittet opp etter hvor mange år det er gått siden brukeren begynte å bruke mobiltelefon. For maningioma er hele overhyppigheten knyttet til de som har brukt telefonen i 1-4 år. For disse er riskoen nesten 5 ganger så stor, for de øvrige er tallene nesten eksakt som forventet.

“Folkets Strålevern” skriver:

dvs. folk som har brukt mobilen i minst 1640 timer, som tilsvarer minst en halvtime om dagen i ti år.

Selv om tallene skulle vært riktige, ville de som snakket mer en halvtime hver dag i ti år ikke hatt 40% økt risiko, men 15% økt risiko for hjernekreft.  De som har snakket over en time i telefonen hver dag de fire første årene de har brukt telefonen, de har derimot et stort problem med firedoblet risiko for begge kreftformer. Problemet for “Folkets Strålevern” er å forklare hvordan de kan tro at effekten er enorm for de som har brukt telefonen veldig mye i 1-4 år, men at den stort sett forsvinner hvis de fortsetter å bruke telefonen i et år til. Høres dette sannsynlig?

Mest sannsynlig ligger dette, slik forfatterne påpeker, i undersøkelsesmetoden. Antall timer telefonsamtale er estimert ut fra samtaler med brukerne og deres nærmiljø. Det er velkjent fra flere studier at de som har fått en kreftform man mistenker kan skyldes en ytre påvirkning, vil ha en tendens til å “huske” slik påvirking bedre enn de som ikke har fått kreft. Det finnes en rekke klassiske eksempler på dette, og flere forhold ved tallene i rapporten tyder på det samme. Et annet problem er at kreft i vise deler av hjernen kan føre til svekket hukommelse, som også kan føre til feilrapportering.

Totalt 10 personer med hjernekreft oppgav at de brukte telefonen mer enn 12 timer per dag (!) i gjennomsnitt for hele perioden. Sannsynligheten for at dette er riktige tall, virker ikke spesielt stor. Ingen i kontrollgruppen rapporterte så høy bruk.

For meningioma kan hele tallet overhyppigheten forklares hvis 15 (ca. 1,3%) feilaktig har påberopt et forbruk over 1640 timer totalt.  Tallene for glioma kan forklares med ca. 30 slike feilrapporteringer.

Epidemiologiske studier er vanskelige å utføre, men uhyre lett å feiltolke hvis man vil. Hills kriterier, senere utvidet av Bradford (se engelsk wikipedia), har vist seg å gi godt grunnlag for å vurdere om det er reell sammenheng. Det viktigste når det gjelder selve dataene er krav om et tydelig resultat og en indre konsistens. Her er det en åpenbar mangel på indre sammenheng, det finnes ingen trend, bare et begrenset utslag for en liten gruppe ekstrembrukere, og hvor det er åpenbart at metodologiske svakheter her kan slå ut. Det “Folkets Strålevern” er å trekke ut akkurat dette tallet og presentere det som en hel og udiskutabel sannhet. Den slags har ingen ting med vitenskap å gjøre.

“Folkets Strålevern” skriver videere:

Til tross for dette ble negative effekter rapportert– 40 % forhøyet risiko for gliom (red. anm.: en type hjernesvulst, vanligvis ondartet) for dem som har brukt mobiltelefon i minst 1640 timer, med høyest risiko for svulst på den samme siden av hodet som man holder telefonen

Tallene viser størst overhyppighet på den siden man sier man har brukt telefonen mest, men dette gjelder også for de gruppene som har brukt mobilen så lite at det umulig kan ha hatt noen sammenheng. Man finner vesentlig større skjevhet for de som bare har brukt mobilen i kortest tid (1-2 år), og for de som har snakket minst (< 5 timer). Eneste måten å forklare dette er at man lettere vil “huske” at man har brukt mobiltelefonene på den siden hvor man senere har fått påvist kreft. At de som har brukt mobiltelefonen minst er de som lettest tilpasser hukommelsen, er akkurat hva man skulle forvente.

Artikkelen forteller at i tre av delstudiene ble intervjuobjektene bedt om å løfte telefonen til øret som om de skulle svare på et anrop.  95% i kontrollgruppen løfte til den siden de hadde oppgitt, mens bare ca. 70% av kreftpasientene gjorde det.

“Tabellen i Appendiks 2 viser noen forvirrende resultater. Den viser at det er en statistisk signifikant forhøyet risiko (68 %) for utvikling av gliom hos dem som hadde brukt mobil så lite som 2-4 år, og 118 % forhøyet risiko for dem som hadde brukt mobil i 10 år eller mer. I hovedrapporten ble disse kategoriene vist med redusert risiko for gliom! Se de uthevede delene i tabellen med kommentarer.Hovedrapportens 40 % økning i risiko for gliom for dem som hadde brukt mobil i minst 1640 timer, blir til en 82 % økning når man sammenlikner med vanlige mobilbrukere.”

Tabellen i Appendiks 2 viser kreftrisiko sammenlignet med de som hadde brukt mobilen minst. I utgangspunktet burde dette gi samme resultat som om man sammenlignet med kontrollgruppen, men her gir det en økning i OR for noen grupper og en reduksjon i OR for andre grupper. Problemet er at referansegruppene er små. De konkrete tallene som trekkes fram er effekt av hvor lenge man har snakket i telefonen, sammenlignet med de som bare har brukt den i 1-2 år. Av gliomapasientene kom 93 i denne kategorien, mens kontrollgruppen hadde 159 i denne kategorien.

Når man ser de tallene i sammenheng, er årsaken opplagt: Det er et stort tilfeldig utslag, eventuelt et resultat av bias, for referansegruppen. Skal man ta kommentaren om Appendiks 2 alvorlig, betyr det at 1-2 års bruk av mobiltelefon reduserer kreftrisikoen med 60%. Tror virkelig “Folkets Strålevern” på det?

Tallene i appendiks 2 kan også sees på som en bekreftelse på antakelsen om at OR-verdiene for de med størst bruk skyldes at kreftpasienter vil ha en tendens til å overvurdere sin mobilbruk, og/eller at de som ikke har kreft vil undervurdere den. For tallene i appendiks 2 vil dette slå ut to ganger, og feilen denne feilregistreringen medfører medfører vil bli fordoblet.

Har de poengene jeg nevner noe å si, eller er de bare bortforklaringer? For den som forholder seg til dokumentasjon, vil disse punktene være helt avgjørende. En forsker som uten forbehold tar tallene til inntekt for sitt syn, vil ha problemer med å bli tatt alvorlig. En statlig adminstrasjon kan ikke bruke disse tallene som argument for å pålegge kostnadskrevende tiltak eller forby bruk. Det vil heller ikke være mye hjelp å bruke tallene fra rapporten som bevis i en rettsak. Rapporten vil heller ikke være noe avgjørende argument for den som ber om midler til å forske videre på problemstillingen.

Når rapporten så tydelig påpeker svakheten ved tallet, og underbygger grundig hvorfor tallet ikke dokumenterer noen økt risiko, da må man enten akseptere forklaringen eller finne vitenskapelig holdbare argumenter for hvorfor den ikke holder. “Bare bortforklaring” er ikke et slikt argument.

I en vitenskapelig sammenheng vil ikke rapporten oppfattes som et bevis på at mobiler er ufarlige. Men den vil bli oppfattes som nok en indikasjon på at om det er en risiko, så er den så liten at den er vanskelig å påvise. Den finnes ingen områder innen vitenskapen hvor man har brukt så mye ressurser uten å finne et eneste håndfast og reprodusertbart resultat som tilsier at det man undersøker er farlig. Også dette vil Interphone-rapporten underbygge.

Nedenfor har jeg kommentert et annet forhold ved oppslaget i “Folkets Strålevern”.

Jeg takker for tips.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende