Juni 2011

Innlegget her er ikke tilegnet noe spesielt medieoppslag, stort sett føler jeg at norske medier har reagert fornuftig. Derimot er det andre som kan trenge litt motforestillinger, selv om neppe alle er motivert for det.

WHO har plassert strålingen av mobiltelefoner i kategorien “mulig kreftfremkallende” eller “possibly carcinogenic” som det står i uttalelsen fra WHO. Dette er kategori 2B, sammenlignet med kategori 2A som er “probably carcinogenic”.

For å få noe klassifisert i kategori 2A må du ha konsistente resultater som er vanskelig å forklare på annen måte enn at påvirkningen er kreftfremkallende. Kategori 2B er for påvirkninger hvor årsaks-sammenhengen er usikker, og positive resultater kan forklares med svakheter ved undersøkelsen: “a category used when a causal association is considered credible, but when chance, bias or confounding cannot be ruled out with reasonable confidence.” Jeg har kommentert bakgrunnen for dette lenger nede.

Spørsmålet er hva denne klassifiseringen betyr, og hva konsekvensen er. Hvilke andre påvirkninger er i samme kategori, og hva har man gjort med dem?

En oversikt over hva som er plassert i kategori 2B finnes på wikipedia, mens denne filen gir en oversikt over alle klassifiseringene fra WHO.

Kort tid etter at nyheten kom, hørte jeg på radioen en politiker uttale at WHO hadde plassert mobiltelefoner sammen med “bly og asbest”. Bly er giftig, det er en kjent kronisk gift, men det er ikke derfor det er plassert i kategori 2B. Bedøvelsesmiddelet kloroform er også plassert i kategori 2B, vil det bety ikke at bly og mobilstråling er bedøvelsesmidler.

Sammenligningen med asbest er enda verre. Asbest er et veldokumentert karcinogen som beviselig har tatt livet at tusenvis av mennesker. Asbest er da også plassert i kategori 1 . En politiker som tror forskerne fremdeles er usikker på om asbest er farlig, ville jeg ikke ha stolt på i HMS-sammenheng.

En blogger i Skepsis har trukket fram kaffe som påstås å være i samme kategori (kan noen bekrefte det?), og New Scientist trekker fram talkum. Dette er langt mindre dramatiske eksempler enn bly og asbest, men heldigvis langt mer relevante. de fleste andre stoffene på listen har folk flest ikke noe forhold til, men kerragenan (fortykningsmiddel) og titandioksid (hvitt pigment) vil dere finne i mange matvarer, og jeg har ikke sett noen krav om å få dem bort.

Hvor blir det så av konsekvensene av WHO-vedtaket? Jeg har så langt ikke sett noen. Ingen, såvidt jeg vet, har innført strengere restriksjoner på bruk av mobiltelefoner, ikke engang WHO selv. Jeg har heller ikke hørt om noen rundt meg som har antydet at de kommer til å endre noe på sin egen bruk. Det har knapt påvirket mediedebatten, hverken her eller i andre land..

Ville man reagert så lunkent hvis man virkelig trodde at mobilstrålingen var farlig? Ville man ikke ha reagert hvis fagfolk mente at argumentene for klassifiseringen for det var sterke?

Den eneste konsekvensen jeg ser for meg er at de som er mest redd for mobilstråling har blitt enda mer sikre i sin sak. Antakelig kommer de til å gjenta WHO-klassifiseringen hver gang de får sjanse, og antakelig vil jeg få sjanse til sprøytvarsle politikere – og kanskje også journalister – som mener at strålingen er like farlig som asbest og bly.

Hvorfor har da saken skapt så lite reaksjon?

Flere fagfolk har vurdert det som problematisk at WHO anser resultater som beskriver en sammenheng som “credible”. Utgangspunktet WHO har brukt er Interphone-studien som jeg indirekte har omtalt her før. De eneste tallene i rapporten som antyder noe er for de aller tyngste brukerne, det er ingen tegn på noen sammenheng for øvrig. Problemet er at det ikke finnes noen uavhengig bekreftelse av hvor mye den enkelte har snakket i telefonen, man har stolt på hva brukeren selv har fortalt. Hele overhyppigheten kan forklares hvis 15 personer med kreft (av ca. 2500) har overdrevet. Når man kan lese i rapporten at ti personer oppgav at de snakket i telefonen mer enn 12 timer i snitt for hele tiårsperioden, så ligger mistanken snublende nær. Tallene for glioma krever noe flere feilrapporteringer,  men usikkerheten med metoden som er brukt er allerede åpenbar.

Det er for derfor litt overraskende for meg at WHO refererer til Interphonestudien når de begrunner klassifiseringen, særlig når orfatterne av rapporten selv ikke ser ut til å mene at de har gitt et troverdig argument for en årsakssamenheng.  I konlusjonen i den vitenskapelige artikkelen står det:

“Overall, no increase in risk of glioma or meningioma was observed with use of mobile phones. There were suggestions of an increased risk of glioma at the highest exposure levels, but biases and error prevent a causal interpretation.“

Artikkelens konklusjon er at feilkildene er så store at man ikke kan trekke en konklusjon om årsakssammenheng. Ut fra de samme dataene konkluderer  WHO at det trolig er en sammenheng, men at feilkildene gir en usikkerhet. De to konklusjonene høres, i det minste, forskjellige ut.

Selvfølgelig står WHO, og enhver annen, fritt til å fortolke data slik de vil og trekke sine egne konklusjoner. Men det WHO gjør her er å overprøve en konklusjon som jeg er overbevist om at både forfatterne, referees og tidsskriftets redaktør helt sikkert har brukt mye tid på å vurdere. det har de fremdeles lov til, men det er en risikabel strategi. Jeg tviler på at IPCC (klimapanelet) ville gjort noe tilsvarende, og jeg tviler på at de er glade for det WHO har gjort. Det som har skjedd her kan fort bli et argument for de som mener at FN-paneler driver politisk overstyring av vitenskapelige konklusjoner.

Studien WHO bygger på føyer seg for meg pent inn i rekken av studier jeg har sett siden en internasjonal ekspert (John Moulder) skrev til meg en gang rundt årtusenskiftet: Aldri i vitenskapens historie har man brukt så mye penger uten å komme fram til noe håndfast.

Vekk meg når det kommer en solid studie som uavhengig bekrefter bekymringsfulle resultater og avkrefter at de skyldes usikkerhet ved målemetoden. En ny studie som viser noe annet bekymringsverdig er bare et nytt ubekreftet resultat, og slike er det nok av. De kan nok gi media noe å skrive om og øke medlemstallet i noen organisasjoner, men der går grensen.

For øvrig er det min mening at hvis en studie av homøopati hadde oppnådd tilsvarende tall med et tilsvarende tolkningsproblem, så tviler jeg på at homøopatene ville brydd seg om å referere til den, langt mindre turd å henvise til den som bevis.

Jeg takker for mange innspill i denne saken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende