VG, 11. januar, 2010

Egentlig er ikke dette noen sak for Sprøytvarsleren, for det for dumt til at noen kan tro det ligger vitenskap bak. Ved ettertanke kan det likevel være interessant å se dette fra en vitenskaplig synsvinkel:

Ifølge VG mener Mira Craig at sykdom skyldes negative tanker:

“Artisten er av den oppfatning at mange sykdommer starter med mentale blokkeringer, som kan komme av å tenke negativt.

- Det sies jo at for eksempel kreft i veldig mange tilfeller forårsakes av skyldfølelse, sier Craig.

Vitenskapelig sett er dette enkelt å avvise som tøv: Kreft skyldes mutasjoner i celler, og utvikler seg over veldig mange år. Leukemi kan utvikles på 2-5 år, mens svulstkreft viser seg gjerne 20-30 år etter den kreftskapende påvirkningen. Hvordan kan da skyldfølelse være årsak til en kreft som dukker opp kort tid etter?

(Mira Craig sier ikke eksplisitt at kreften dukker opp like etterpå, men det er vanskelig å tolke henne på annen måte. Hvis hun hadde ment at kreft skyldes negative følelser for 20-30 år siden – hvilket i hennes alder vil si i tidlig barndom – så hadde hun nok nevnt det.)

Problemet er likevel ikke at dette strider mot forskning og vitenskap, problemet er en annen grunntanke innen vitenskapen – og all sunn fornuft – nemlig å se på konsekvensene av det hun mener, hvis hun hadde rett. Påstanden til Mira ville bety at de som får kreft – eller andre sykdommer – sannsynligvis kan skylde på seg selv: De har hatt negative tanker, de har hatt skyldfølelse, de har kanskje hørt for lite på MGP… Dette er tanker som er like farlige som gammelreligiøse forestillinger om at sykdom var straffedom fra Gud, og som derfor berettiget forakt overfor syke.

Jeg tror ikke at Mira Craig på noen måte føler forakt overfor syke. Jeg tror ikke hun mener at de som får kreft bør føle skyldfølelse fordi de antakelig har hatt for mye skyldfølelse før. Etter Miras egen teori, skulle det gjøre dem enda sykere, og jeg tror ikke det var meningen.

Jeg tror ikke hun i det hele tatt har tenkt igjennom betydningen og konsekvensene av det hun sier. Eller sagt på en annen måte:

Mira farer med slarv. “- Det sies jo at…” som kildehenvisning er ikke helt utypisk i slike sammenhenger. Dessverre vil noen oppfatte Miras uttalelse som en berettigelse for videre slarv.

Jeg takker Yngve Bø for tips

Tips oss hvis dette innlegget er upassende