A-magasinet, 22. august, 2008

Førstesiden og åtte hele sider inne i bladet er viet en uheldig gutt som er så plaget av stråling at han må dekke seg med en metallburka for å ikke bli konstant syk av strålingen. Guttens skjebne er det vanskelig å skrive noe om. Det som derimot bør skrives om, er A-magasinets totale mangel på kildekritikk i sin forsøk på å vise at fenomenet er reellt.

I A-magasinets lederartikkel starter redaktør Stavrum med å henvise til Gro Harlem Bruntlands påståtte problemer med stråling fra mobiltelefoner.

Gro Harlem Bruntland er en person som gjennom sin status som lege, tidligere landsmoder og WHO-leder tillegges vekt. Når det gjelder hennes forhold til mobiltelefoner, så uttaler hun seg som privatperson, men hennes bakgrunn gjør at hun oppfattes som autorativ. Uansett, hun  har ikke annet utgangspunkt for å uttale seg enn sin egen subjektive mening og erfaring.

Når ens posisjon gir autoritet til synsing, vil det normalt avstedkomme kritiske spørsmål fra journalister. Her er ett: Når Gro forteller at hun med en gang kan føle om det er mobiler på i nærheten, da er det veldig lett å teste. Burde hun da ikke stilt seg til rådighet for vitenskapen for å finne ut om det er en realitet i det hun sier? Burde hun ikke hjelpe til for å avklare at problemet er reellt hvis det er det, eller at det faktisk er inbildning hvis det er tilfellet? Det er vanskelig å tenke seg noe hun kan gjøre som ville hatt større betydning for de menneskene det gjelder.

Hva kan det skyldes at en så stor autoritet kan presenteres som sannhetsvite for en så viktig og kontroversiell påstand, når hun konsekvent vegrer en enkelt test som kan fortelle om hun har rett? Hvorfor nevner ikke engang dette? Kan det skyldes at journalisten og redaktøren ønsker å tro på vedkommende fordi man trenger dette vitnet, og derfor lar all kritikk fare?

I artikkelen henvises til Tyskland som har gitt en uforpliktende og gratis anbefaling om å slå av wlan-nett når det ikke er i bruk, at bibliotekene i Paris har koblet ut nettet og at byen Salzburg har vedtatt lavere strålegrenser. Det er visst også noen hendelser i Spania som blir fulgt opp og som har skapt lokale reaksjoner.

Hvis man leter over hele den vestlige verden med finmasket nett, er det nesten utrolig at man ikke finner mer. Jeg kan nevne at man under hjemmesidene til det østerrikske kunnskapsdepartementet (eller hva man skal kalle det) finner en opplæringsfilm som forteller hvor farlig jordstråling er. Hvis A-magasinet virkelig oppfatter den ukritiske oppramsingen som bevis på at mobilstråleproblemet er reellt, da forventer jeg en omfattende artikkel om jordstråling i nær framtid.

Sissel Halmøy er fagsjef for stråling i Norges Miljøvernforbund, og det kan nesten se ut som om alt hun har fortalt er slukt fullstendig rått og ukritisk av A-magasinet. Det kan se ut som om Miljøvernforbundet har håndplukket A-magasinets kilder til forskning. Fagsjef er ingen beskyttet tittel, men den brukes for å gi henne faglig tyngde – og kanskje unnskylde journalisten? Hverken Miljøvernforbundet eller A-magasinet angir noen form for faglig kompetanse for fagsjefen, men via nett finner man at hun er sivilingeniør i teknisk kybernetikk. Fagfeltet er ikke relevant, og jeg har ikke funnet noen annen relevant bakgrunn enn at hun selv er el-følsom. Det er kanskje litt tynt når påberoper seg tilstrekkelig faglig kompetanse til å kunne sette et nesten samlet internasjonalt forskningmiljø på plass? Det er greitt å vite at det holder for A-magasinet.

Men direkte hodeløst blir det når A-magasinet kan utrope Olle Johansson til en av verdens ledende forskere på stråling og helse-effekter. Olle Johansson ble utrolpt til Årets førvillare i 2004, fordi han gang på gang har framstått som en useriøs kilde. Bl.a. påstod han i 2001 at kugalskapen kunne skyldes mobilstråling.

Olle Johansson er flitting brukt av Miljøvernforbundet, slik jeg tidligere har beskrevet i oppslaget "Vær kritisk til dine kilder Oddekalv", men knapt nok av noen andre. Hans egen hjemmeside forteller om en eneste vitenskapelig artikkel siden 2001, i et ubetydelig tidsskrift. Å utrope ham til verdensledende, er forhåpentlig årsverste av A-magasinet når det gjelder manglende kildekritikk. A-magasinet har ikke engang oppdaget at Johansson ikke er professor, men dosent.

Jeg kunne ha kommentert flere av de andre henvisningene, men nøyer meg med "The bio-initiative report", som det er nesten utrolig at kritiske journalister kan ha slukt rått.  Det kan for eksempel være en ide å sjekke hvem som står bak og blant annet prøve å finne ut noe om Lennart Hardell? Det eneste oppslaget på Sprøytvarsleren som nevner Hardell gjelder for øvrig en sak om et oppslag i Aftenposten. Kan det være tilfeldig?

Jeg tror ikke på historien som fortelles, og jeg mener å ha gode argumenter for det, men det betyr ingen ting. Jeg kan ta feil. Det A-magasinets rett til å stille spørsmål og gi argumenter for at jeg kan ta feil.

Men det klarer ikke A-magasinet. A-magasinet svikter totalt i å skaffe dokumentasjon for at problemet er reellt. Det A-magasinet her gjør er å ukriitisk formidle påstander fra de som ønsker å tro. Hva de oppnår overfor de som tror på dette ønsker jeg ikke å tenke på, det virker faktisk litt skremmende på meg.

Overfor kritiske lesere har A-magasinet bare oppnådd en ting: Å formidle at de som tror på dette er fullstendig ukritiske overfor sin egen argumentasjon, og at de har truffet A-magasinet på hjemmebane.

Jeg takker Helge Øgrim og Terje Daleng for tips.

I ettertid har jeg blitt gjort oppmerksom på at Jan Arild Snoen allerede hadde en glimrende kritikk av samme artikkel i Dagbladets nettavis. I stor grad har han kommet til samme konklusjoner som meg. Noen av opplysningene er nye for meg, og underbygger konklusjonene ytterligere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende