Flere har etterlyst en klarere gjendrivelse av påstandene om Santillis genialitet. (Se oppslaget “Oss genier imellom“) Problemet mitt har vært at det nesten er umulig å finne noe konkret å gjendrive, det hele er så utflytende og tøvete at det best kan beskrives med Wolfgang Paulis kjente uttalelse: “It isn’t even wrong”.

Jeg har likevel tatt utfordringen, og sett nærmere på artikkelen: Santilli, R. M.: ”The novel magnecular species of hydrogen and oxygen with increased specific weight and energy content”, Interational Journal of Hydrogen Energy, 28 (2003) p 177-196. Dette er en av de ytterst få artiklene Santilli har gjort de siste årene i tidskrifter med middels ranking (ingen i tidsskrift med høy ranking), og det er her Santilli første gang presenterer magnekylene i en artikkel som refereres i ISI og som er tilgjengelig via ScienceDirect.

Dette er også en av de ytterst få Santilli-artiklene de siste årene som er sitert utover egen krets, som er tatt alvorlig nok til å bli kritisert. Riktignok som total slakt.

Artikkelen er en presentasjon av Santillis teorier om hadronkjemi og magnekyler, supplert med eksperimentelle resultater og store ord.

Hadronkjemien er formulert ut fra lokaliserte elektroner. Den videre utledningen er knapt tilgjengelig, hvilket følgende avsnitt viser. Santilli forteller ikke hva ”I” er, men han tilegner I skalarverdien +1, så resultatene av utledningene er ikke direkte uventede. Jeg tar gjerne imot kommentarer fra den som kan finne noe substans i dette avsnittet, og i den formelen som følger etter:

“Hadronic chemistry is based on the lifting of the basic unit, from its simple value I = +1 currently used in chemistry (and dating back to biblical times) to the most general possible integro-differential operator of hermitian or nonhermitian, single-valued or multi-valued character, with corresponding lifting of all possible conventional associative products A×B among generic quantities A, B (such as numbers, functions, operators, etc.)”

(Det var en feil på figurene her, så de er foreløpig slettet)

Den eksperimentelle delen er så svakt beskrevet at det er umulig å reprodusere resultatene. Tvilsomme eller totalt misforståtte resultater fastslås umiddelbart som ugjendrivelig bevis, og enkle kontrollforsøk blir ikke gjort.

Det er ingen reproduksjon av forsøkene, med ett unntak: Santilli viser tre forsøk på å måle spenning over en brenselscelle med magnekylgass. Men det finnes ingen beskrivelse av eksperimentet, målingene viser en tilfeldig variasjon av spenning fra -3 til 6 volt for samme prøve, men med ulik strømstyrke, og det er ingen sammenheng mellom resultatene fra de ulike eksperimentene.

Gang på gang viser Santilli totalt fravær av grunnleggende kunnskap om kjemi og de metodene han bruker. Her er noen konkrete eksempler:

Magnekylene skal holdes sammen med magnetiske krefter og har egne sterke magnetfelt. MS (masse-spektroskopi) innebærer en nøyaktig styring av ioner med sterke magnetfelt. At magnekylenes magnetfelt åpenbart må påvirke målemetoden og at MS åpenbart må påvirke magnekylene, ser ikke ut til å ha streifet Santilli.

I figur 8 sammenlignes to IR (infrarød) -spektre, ett som viser en skarp topp av CO2, og ett som viser den samme toppen og to andre bånd som han oppfatter ugjendrivelige bevis på en ny type forbindelse. I en artikkel fra Santillis Institute of Basic Research (http://www.i-b-r.org/ir00020b.htm) sammenligner han dette andre spekteret med et spekter som bare viser denne samme dobbelttoppen, og her identifiserer han dette helt korrekt som CO. Men nå er det CO2-toppen som beviser det nye.

I figur 6 gjengir han et ”typisk GC/MS-scan”, og diskuterer ut fra molekylvekt, men figuren viser bare retensjonstider. Dvs. han blander sammen GC og MS-delen.

I figur 16 leser Santilli retensjonstid fra GC i minutter som molekylvekt i amu. En topp ved 3 min er for Santilli et entydig bevis på et H3-magnekyl med molvekt 3.

I figur 7 blander Santilli sammen GC og IR-delene av GC/IR.

I figur 9 påstår Santilli at hydrogenmolekylet er kulesymmetrisk, og derfor ikke absorberer IR. I teksten til figur 7 brukes manglende IR-signatur som bevis på at magnekylene er kulesymmetriske. Ingen X2-molekyler absorberer IR fordi de er konstant uten dipol.

Figur 14 (en tabell) viser at magnekyl-hydrogen består av 99,2 % hydrogen, og dette er verifisert med IR. H2 vises ikke i IR.

Feil som H + ½ O2 –> H2O (ikke balansert), kostnaden ved å produsere strøm med magnekyler er angitt som 0.0005/scf (Kostnadene uten enhet, elektrisiteten i standard kubikkfot) og Armstrong i stedet Ångstrøm som enhet, er påfallende amatørmessige.

Artikkelen gir meg en intens følelse av Santilli egentlig tar en Günter Walraff for å se hvor langt han er i stand til å dupere folk. Feilene er så påfallende mange og så påfallende opplagte, og fremstillingen av seg selv som en ”vitenskapens solkonge” er så ekstrem at jeg får følelsen av at han prøver å se hvor langt han kan gå før hans tilhørere forstår det. Om noen år spretter han kanskje opp som troll av eske og roper ”Sokal”!

Finnes det ingen som tar imot veddemål på at akkurat det vil skje?

Jeg er i alle fall sikker på at det er mange akademikere i Norge som vil vedde imot.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende