Oss genier imellom

” I tillegg er magnekylstoffet superledende ved romtemperatur”

…er dette SANT, er det påvist vitenskapelig ?

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg har ikke giddet sjekke detaljene her, men jeg vil jo anta at en geni som Santilli mener han har bevist det. Noen er jo skeptiske, men det er bare noe man må forvente. Det finnes jo til og med de som ikke tror på julenissen.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Skal villig innrømme at jeg aldri har hørt om disse “fagfeltene” før, og at det hele ser rimelig suspekt ut, men blir likevel ganske skuffet over at du:

- Ikke gjør noen forsøk på å motbevise disse teoretiseringene, og heller ikke viser til andre som har gjort seriøse forsøk på å motbevise eller forklare hvorfor det eventuelt er feil.

- Latterliggjør noen for å teoretisere over noe som ingen (eller i hvertfall få) andre så langt har interessert seg for.

Kvantemekanikk ble også latterliggjort i begynnelsen (uten sammenlikning for øvrig).

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg har faktisk sjekket opp en del forhold, men det er grense for hvor mye man gidder når alt man finner er udokumenterte påstander eller rent tøv.

Her er bare et par eksempler:

Blant de ytterst få vitenskapelige publikasjoner Santilli har laget er et abstract av presentasjonen av HHD på en konferanse. Via ISI finner man en kommentarartikkel, som plukker fra hverandre Santillis påstander på en måte som er forbilledlig i sin nøyaktighet og saklighet, og som levner ingen ting igjen som kan kalles vitenskap. Riktignok følges det opp av to andre som forsvarer Santilli, men uten noe forsøk på å seriøst motsi de mange, konkrete påpekningene.

Santilli selv har en bok på sine nettsider hvor han oppsummerer bakgrunnen sin teori. Gang på gang (nesten med ordrett samme formulering) trekker han fram det han kaller kritiske feil ved tradisjonelle teorier, uten annen begrunnelse at det er helt ulogisk, uvitenskapelig eller at selv studenter har bevist at det er feil. Dette inkluderer flere forhold som virker ulogiske, men som er bevist å eksistere (blant annet tunnellering).

Det mest tøvete er for meg påstanden om de manglende 2% når det gjelder kvantefysikken brukes for å beregne atomer og molekylers energi. Det var et slikt avvik i kvantefysikkens barndom, men årsaken var raskt kjent og det tok ikke lang tid før man hadde metoder for å korrigere dette for små systemer. Selv har jeg regnet på meget store systemer med programmer som løser dette fint.

Hvis du bruker Nobelprisvinnere som argument, kan du også bevise at AIDS og HIV ikke har noe med hverandre å gjøre.

En skribent er aldri sannhetsvitne for en konklusjon, ingen forsker leser artikler på den måten. Men Gran formidler argumenter og informasjon som man kan forholde seg logisk til og kontrollere. Jeg har ikke noen problem med å se den logiske koblingen mellom de forhold Gran beskriver, men du kan gjerne konkretisere hvilke forhold som er misvisende og som derfor er diskrediterende for Gran som skribent.

Teoriene om magnekyler og hadrovitenskap er fullt av flotte og pretensiøse formuleringer, men derfra mangler alt som forventes av vitenskap – spesielt når det gjelder dokumentasjon. Når det samtidig kobles opp mot et persondyrkelse som jeg ikke har sett maken til, da er det grunn til å la alarmklokkene kime.

Men jeg liker engasjementet ditt.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Bare noen korte rettelser/bemerkninger til din kommentar:

(1) Det var nettopp Grans artikkel i Gemini som bruker Ilya Prigogines angivelige mangelende kunnskap om “magnekyler” som bevis på at Santilli farer med tøv. Jeg bruker det ikke som noe argument, fordi (som vi begge vet) er ikke dette noe argument i seg selv (bare en henvisning til autoritet). Dette er egentlig irrelevant for spørsmålet om Santilli-fysikkens status.

Altså: Det var Gran som introduserte dette, ikke jeg. Jeg bare påpeker dette. Derfor kan jeg knappest kritiseres for dette.

(2) Videre skriver du at “Gran formidler argumenter og informasjon som man kan forholde seg logisk til og kontrollere.” Det er to personer som uttaler seg til Gemini (hvis jeg ikke husker feil), nemlig deg selv og emeritus Ivar Svare. (Ellers var det stille). Dette formidler riktignok Gran i telegraf-stil (eksempelvis om at det ikke kan skapes tilstrekkelig sterke magnetfelt). Hvis en går på enkelthetene i artikkelen, kan fortellingen Gran presenteres knappes beskrives som en argumentativ struktur som presenterer bevis og motbevis.

Mener du likevel dette, slik det kan framgå fra ditt svar ovenfor?

Hvis svaret er ja, så utfordrer jeg deg til å formalisere tilbakevisende argumenter og legge dem fram her, slik at leserne selv kan bedømme dem (altså som uavhengig 3.part).

Mitt hovedinntrykk ut fra det du skriver er at du tar en meget avansert problematikk og latterliggjør den ved å forflate og trivialisere den. Dette er ikke en rimelig og fair behandling av andre tenkere som er uenig med en selv. All tenkning skal kunne gjøres til gjenstand for kritikk (selvsagt også Santillis!), men din kritikk får preg av latterliggjøring – og dermed blir dine kommentarer anti-vitenskaplige.

Enn videre skriver du: “Jeg har ikke noen problem med å se den logiske koblingen mellom de forhold Gran beskriver”. Mitt poeng er som følger: Det er ingen logisk sammenheng mellom paranoia og at en affiliert forskers manglende kjennskap til et begrep til at teorien som sådan ikke er gyldig. Dette er elementær logikk, hvor en skiller mellom saksforhold (og gyldighetsbetingelser) og person (meningsytrer). Hvilken logisk relasjon som du mener finnes, vet jeg ikke hva du mener med. Vennligst pek den ut.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Bare noen saksopplysninger.

(1) Selv om Ilya Prigogine var født i Moskva, så var han belgisk (familien emigrerte i kjølvannet av den russiske revolusjon. Se: http://en.wikipedia.o...

(2) Prigogine var medlem av Editorial board til et av Santillis tidsskrift i et par tiår (meg bekjent). Dette er et faktum; har har også gitt ut en eller flere artikler der selv også, hvis jeg ikke tar feil.

Problemet er at Grans artikkel blander sammen dette (altså selve redaksjonsmedlemskapet, som står ubestridt) med at Prigogine i en kort e-mail svarer avvisende/spørrende til magnekyl-teorien til Santilli. Denne ble meg bekjent lansert av ham i en publikasjon fra 1998. Da var Prigogine 81 år! Det er vel rimelig at han ikke er oppdatert på alt mulig da selv om han har vært medlem i en tidsskrift-redaksjon.

Det er absurd å slutte seg ut fra dette til at Santilli bare har ført opp en Nobelprisvinner for å få støtte.

Videre bør Ystenes’ påstand om at Santilli ikke har publisert noe avvises på det sterkeste. Se f. eks. Santillis egen webside på IBR som lister opp 248 artikler i tillegg til monografier:

http://www.i-b-r.org/...

Det framgår herifra at han har publisert enormt mye, inkludert mye blandt store forlag og velrennomerte journaler. Jeg kan ikke forstå hvorfor dette faktum unndras!

Kritikk bør baseres på riktig informasjon i stedet for å etablere en stråmann for egne formål som så skytes ned.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Noen spørsmål som jeg har nevnt før her i diskusjonen står fortsatt ubesvarte:

(1) Kan du svare på hvordan du kan hevde at Santilli ikke har gitt ut artikler og monografier når det framgår klart av hans CV at det er snakk om flere hundre publiserte artikler.

Dette er spørsmål om faktum i saken.

(2) Benekter du at Prigogine var med i “editorial board” på et av Santillis tidsskrifter og selv har utgitt skrifter der? (slik Grans artikkel insinuerer)

Dette er spørsmål om faktum i saken.

(3) Mener du at Santillis fysiske teorier er så amatørmessige at det er enkelt å avvise dem? I så fall ville det vel være enkelt for en NTNU-professor i fysikk å presentere noen stringente formelle argumenter som viser dette. Dette utbedes herved.

Dette er – selvsagt – en mer kompleks problematikk, men jeg synes at du sitter med asvaret om å begrunne ettersom du kommer med sterke påstander om manglende seriøsitet og vitenskapelig innhold i en teoridannelse.

Det kan også nevnes at dekan professor Per Arne Bjørkum (Mat.-Nat. i Stavanger), forfatteren av boken “Annerledestenkerne”, langt fra en avvisende til Santillis teorier (noe som også framgår av Grans artikkel). Han påpeker derimot at mønsteret med latterliggjøring og avvisning går igjen i vitenskapshistorien mot de som kommer med radikalt nye ting.

Dette er ikke noe argument, men viser at det finnes flere stemmer i realfagsmiljøet og at den viss ydmykhet kan være nødvendig.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Ystenes skriver at Santilli har “ytterst få” vitenskapelige publikasjoner. La oss sjekke påstanden enkelt.

Ved å konsultere Santilli’s CV finner man

19 Monografier

229 papers og artikler

I tillegg kommer proceedings og reprints og diverse.

Konsulterer man ISI (web of knowledge), som Ystenes ser ut til å ha gjort, finner man 75 publiserte artikler. Blant annet har Santilli publisert 6 artikler i Foundations of Physics, den siste i 2007.

I google scholar får du 8150 treff på R Santilli, og krysset med R Santilli som hovedforfatter får du 404 treff.

Er dette “ytterst få”?

Ystenes kan selv skilte med et ikke ubetydelig antall treff i ISI: 59 artikler. Sammenlignet med Santilli er tilsvarende tall for M Ystenes i google scholar 521 og 79 treff.

Ystenes ligger altså selv godt under sin egen vurdering av begrepet “ytterst få”.

Det ser ut til at konklusjonen basert på elementære fakta blir enten a)Ystenes evner ikke å søke opp vitenskapelig litteratur, eller b) han fordreier fakta bevisst. Begge mulighetene burde være oppsiktsvekkende.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Just because something is published does not necessarily make it a “scientific” publication. Not all academic journals are the same. Some are more recognized within the academic community and some are less – for good and for bad reasons, but overwhelmingly because of the former form rather than the latter form of reasons.I, personally, would rather have one article in a recognised journal than ten – or even a couple a hundred – in a shit one. Perhaps a better way to judge someone is not to list up number of publications but rather how many times the author is cited. To Einstein and Lars B: where is the scepticism?

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Det er en riktig vitenskaplig holdning å være skeptisk til påstander om radikal ny viten og innsikt. Den som presenterer slike påstander har en stor bevisbyrde. Imidlertid vet vi også at etablerte sannheter kan bli en sovepute, et hinder mot ny innsikt og kunnskap. Dette er – etter Thomas Kuhn – en relativt elementær vitenskapssosiologisk innsikt. Det er mange vitenskapelige sannheter som har blitt latterliggjort før de vant gjennom Ofte er det til og med slik at den etablerte vitenskaps representanter aldri lar seg overbevise. Ny kunnskap vinner først fram når den gamle generasjonen går i graven.

Kan vi da lære noe av vitenskapssosiologien? Noe som gjør oss i stand til å opptre mer rasjonelt og mindre «paradigmatisk» i møte med påstander om ny viten? Det er ikke nødvendigvis helt enkelt. Blant annet fordi det ikke alltid er like lett å skille mellom (front)vitenskap og det rene tull. Tullet kan dreie seg om religion som foregir å være vitenskap (Scientologi, New Age etc.), eller det kan handle om intellektuelle sjarlataner (jf. Intellectual Impostures av Alan Sokal og Jean Bricmont). Derfor er et tiltak som Sprøytvarsleren et godt tiltak.

Men man kan også – kanskje i ren arroganse overfor det man ikke forstår, eller fordi man ikke i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg vitenskapssosiologiske innsikter – komme til å karakterisere som tull en del påstander, teorier og posisjoner som fortjener nærmere undersøkelse.

Jeg vet ikke nok om Santillis vitenskapelig produksjon og hans posisjoner til å avgjøre om dette er banebrytende innsikter eller fantastisk galt. Men det synes rart at en person med en CV som Santillis, med faglige støttespillere i mange respekterte vitenskapelige miljøer etc., bare skulle fare med tull.

Det er jo sant at det man påstår blir ikke sant fordi om man har gode venner. På den annen side blir det jo ikke usant av at man har dårlige venner heller. Det er med andre ord nødvendig å undersøke påstandene i nærmere. En slik vitenskapelig gjennomgang av påstander kan være utfordrende. Dersom man har mistanke om at dette ikke leder til noe konstruktivt – til nye innsikter og ny kunnskap – er det lett å avvise å bruke tid på slikt. Men det er vel nettopp her vitenskapshistorien (og innsikt fra vitenskapssosiologien) forteller oss at man burde tatt seg tid til en ekstra runde med nettopp disse påstandene og teoriene.

Dessuten er det gode grunner til å anvende the principle of charity i større grad enn mange gjør:

«The Principle of Charity is a presumption often made in philosophy whereby preconceptions about an argument, a topic, or a belief are set aside in the attempt to gain new understanding.

1. While suspending our own beliefs, we seek a sympathetic understanding of the new idea or ideas.

2. We assume for the moment the new ideas are true even though our initial reaction is to disagree; we seek to tolerate ambiguity for the larger aim of understanding ideas which might prove useful and helpful..

3. Emphasis is placed on seeking to understand rather than on seeking contradictions or difficulties.

4. We seek to understand the ideas in their most persuasive form and actively attempt to resolve contradictions. If more than one view is presented, we choose the one that appears the most cogent.

5. The principle of charity is a methodological principle–ideas can be critiqued after an adequate understanding is achieved.

The original presumption of setting aside our own beliefs and assuming the new ideas are true is only a provisional presumption.

6. Hence, we should listen and read in the beginning as if we had no personal attitudes. We should seek to be open and receptive. This attitude, if maintained, frees the conditioned mind and enables it to absorb and understand the new.

7. In essence, we just start with a simple desire to get the point.»

Fra: http://66.102.9.104/s...+pri nciple+of+charity&hl=no&ct=c lnk&cd=2&gl=no&client=firefo x

Og det er ikke bare innenfor filosofien dette prinsippet kan/bør brukes. Det gjelder all vitenskap.

Sist men ikke minst, for oss empirisk orienterte: The proof of the pudding is the eating. På hvilken måte virker det Santilli hevder? Har det noen praktiske konsekvenser? Det synes slik, for han har tatt patent på PLASMA-ARC-FLOW™ RECYCLERS og etablert firmaet MagneGas: http://www.magnegas.c... Og ettersom firmaet faktisk selger sine produkter til (fornøyde?) kunder, må vi vel anta at det er noe som virker her?

I et par andre kommentarer er det også reist spørsmål som står ubesvart så langt. Kan det tenkes at Ystenes har ropt med sprøytvarsleren for tidlig denne gangen?

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

hcblom har selvsagt helt rett i at et patent i seg selv ikke er avgjørende for om en oppfinnelse – basert på en ny vitenskapelig posisjon – har noe for seg. Derfor understreket jeg da også at the proof of the pudding is the eating, dvs. om det FAKTISK virker. Om man får solgt sine produkter, er det en definitiv indikasjon på at noe virker.

Videre er det også slik – skal vi tro MagneGas sine hjemmesider, og de kan sjekkes av mer kompetente personer enn meg – at det er gjennomført en rekke tester som viser at MagneGas’ produkter holder hva de lover. Jf. også hcbloms påstand om at «Den eneste interessante vitenskapen er den som gir etterprøvbare resultater, eller som har målbare effekter.»

Dette betyr vel at om man vil sable ned Santilli (og hans støttespillere), så må man påvise 1) AT patentene ikke virker, 2) HVORFOR de ikke kan/vil virke, og 3) HVA som likevel gjør at de synes å virke i diverse tester (altså en alternativ forklaring til det som oppfinneren hevder er grunnen til de observerte resultatene). Uten å ha gjort denne øvelsen, er det – etter min mening – nokså arrogant å bruke sprøytvarsleren på en ny vitenskapelig posisjon.

Og det er når man tar fagfeller såpass alvorlig at man bestemmer seg for å gjennomføre en grundig vurdering av det de står for, at the principle of charity (jf. ovenfor) er en relevant veiledning til hvordan man forholder seg til påstander man i utgangspunktet finner uforståelige eller (intuitivt?) er uenig i.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Til og med jeg har fått en patentsøknad godkjent.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

I enighet med LarsB sin siste kommentar er Ystenes sine svar på saklige spørsmål ytterst lite tilfredsstillende. Ystenes unngår å forholde seg til sin spredning av feilinformasjon altfor lettvint, og med ufine og uvitenskapelige strategier som LarsB beskriver fint.

Fra å ha skrevet om Santilli at “han har knapt publisert noe i vitenskapelige media” og at Santilli har “ytterst få vitenskapelige publikasjoner”, skriver Ystenes senere at “joda, han har skrevet mye”. Det var godt vi fikk oppklart dette, men hva med kredibiliteten Ystenes, når det feilinformeres om de mest elementære og ubestridbare fakta? Og når de unnvikes i neste?

For i neste påstand, som Ystenes bruker når hans første er enkelt avkledd, blir spørsmålet om Ystenes har belegg for å si at Santilli har publisert i “svært lite anerkjente tidsskrift”. La oss se på noen få eksempler. (I det følgende er det en del henvisninger til nobelprisvinnere, og det er utelukkende gjort for å illustrere absurditeten i Ystenes sine påstander, fordi nobelpriser er noe de aller, aller fleste regner som trolig det mest “anerkjennende” i naturvitenskapen).

Ta Foundations of Physics først. Nåværende chief editor er Gerardus ‘t Hooft, nobelprisvinner i fysikk fra 1999. Jeg vet ikke hvor ofte nobelprisvinnere i fysikk aksepterer redaktørstillinger i veldig lite kvalitetsbevisste og lite prestisjetunge tidsskrift, men Ystenes vet vel råd. Forøvrig sitter en mengde nobelprisvinnere i tidsskriftets nåværende og tidligere editorial board. Tidligere board members inkluderer David Bohm; Louis de Broglie (nobelpris 1929); Murray Gell-Mann (nobelpris 1969); Ilya Prigogine (nobelpris i kjemi 1977) og vår egen Lars Onsager (nobelpris i kjemi 1968). Altså noen av fysikkens aller største navn. Ja, her lukter det lite anerkjent tidsskrift lang vei! Og at Foundations of Physics er åpne for nye ideer… God forbid!

Et annet tidsskrift Santilli er bidragsyter til er International Journal of Hydrogen Energy, hvor jeg finner 4 artikler av Santilli. Dette er også etter alle kvantitative mål et svært anerkjent tidsskrift. Her har også J.M. Calo publisert kritikken sin til deler av Santillis arbeid, som Ystenes referer til. Calo har imidlertid fått svar på denne kritikken av en britisk kjemiker ved navn M.O. Cloonan i samme tidsskrift, som Ystenes anonymt nevner såvidt (International Journal of Hydrogen Energy, 33 (2), p.922-926, Jan 2008). Cloonan tilbakeviser Calos påstander punkt for punkt (så her bløffer altså Ystenes igjen i sin korte og anonyme referanse til Cloonan).

Cloonan konkluderer slik i sin uavhengige vurdering: “There is ample experimental and theoretical grounds for magnecules including quantum electrodynamics. New ideas and theories must be rigorously tested, especially when revolutionary, but only with pure logic and objectivity and via the true scientific method. Objectively Calo’s analysis of the HHO gas does not fulfill these criteria”. Hadde Ystenes kastet et minste lite rasjonelt blikk på denne, så ville han raskt oppdage at den overhodet ikke står noe tilbake i vitenskapelighet i forhold til Calo (som Ystenes hyller). Heller tvert imot.

I tillegg er det mange andre seriøse tidsskrift Santilli har publisert i. De gis ut på anerkjente forlag (som Springer, Elsevier, Wiley og Kluwer), slik også flere av hans monografier er. I det ti mann store “editorial advisory board” til Santillis Kluwer Academic Publishers-utgitte monografi “Foundations of Hadronic Chemistry” (2001), finner vi blant annet Brian D. Josephson, nobelprisvinner i fysikk og navngiver til “Josephson-effekten”, en pris han fikk sammen med “vår egen” norsk-amerikanske fysiker Ivar Giæver” (og Leo Esaki) i 1973.

Det ser ut som Ystenes mener alt som publiseres i “Hadronic Journal” er useriøst (og kan ikke tas i betraktning). Han har ingen begrunnelse for dette (slik det gjelder mye annet han skriver). Hadronic journal ble opprettet i 1978 på Harvard, når Santilli arbeidet der, verdens “topprankede” universitet. I tillegg til Santilli var andre som startet Hadronic Journal blant annet nobelprisvinnerne C. N. Yang (fysikk 1957) og I. Prigogine (kjemi 1977). Som LarsB påpeker, Prigogine hadde, altså som nyslått nobelprisvinner i kjemi, en publikasjon i Hadronic Journal allerede i dets første nummer i 1978. Hadronic Journal har publisert kontinuerlig siden dengang.

Ystenes skriver: “Hadron-vitenskap betyr, for å si det kort, vitenskap oppfunnet av Ruggero Maria Santilli. For resten av verden framstår det hele som rent tøv…” Utover det faktum at Ystenes har et ego stort nok til å kunne snakke på vegne av hele “resten av verden”, det at Ystenes ikke ser ut til å ha hørt om “hadron” før kan nesten ikke belemres andre enn ham selv. Han kan jo starte med å konsultere en helt alminnelig ordbok. Egen ignoranse bør imidlertid andre kunne spares for. Et søk på “hadronic” på Amazon.com får 1397 bøker som treff (og nei, Santilli har ikke skrevet alle), i google scholar 220 000 treff. “Hadron” gir over 3 mill. og “hadronic” over 1 mill. treff på google (“hadronic mechanics” som er knyttet til Santillis navn gir 3400 treff i google). Og som veiviser for sin egen ignoranse henter han altså frem en artikkel skrevet av en uvitende journalist!

En kommentar til slutt, dette kvantitative målehysteriet rundt publiseringer i “seriøse” og “anerkjente” tidsskrift legger trolig en stor demper på den vitenskapelige skaperkraften og bemyndiger heller ortodokse og makttro akademiske administratorer og klerker, byråkratiske maktpersoner. Vitenskapelige arbeider bør kunne vurderes utifra dets innhold, ikke utifra hvem som har gitt det “godkjentstempelet”. Men likevel, også innen dette spillet har Ystenes ingen sak når det gjelder Santillis arbeid.

Et konstruktivt forslag er at neste gang Ystenes skal slå på stortromma i vitenskapspolitiets tjeneste gjøres et minstemål av hjemmelekse i forkant (i dette tilfellet var det kanskje ønskelig med noe utover et minstemål…). Men det er trolig lettere å holde seg til adskillig enklere øvelser i Sprøytvarsleren enn vurderinger av avansert vitenskap. Det blir fort pinlig. Om denne serien av bløffmaker-nedsablinger av Santilli er representativt for Sprøytvarsleren er dens troverdighet ikke-eksisterende.

Da bør kanskje Sprøytvarsleren omdøpes til Sprøytsprederen?

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

hcblom spør (ikke meg, men LarsB): «Hvor går grensen mellom tøv som kan forkastes og det som det må brukes tid og krefter på å diskutere?»

Et viktig spørsmål og jeg tillater meg å bidra til et svar: Spørsmålet har definitivt ikke noe enkelt og prinsipielt svar. Demarkasjon mellom tøv og vitenskap kan til tider være vanskelig – ikke minst når vitenskapen er frontvitenskap. Og som nevnt av andre, mye i dag vel etablert vitenskap ble i sin tid – med gode grunner av det vitenskapelige establishment – avvist som tøv. Det vil si at det først er i ETTERTID man kan avgjøre hva som er tøv, altså etter rigorøse undersøkelser.

Det er ekstremt vanskelig å finne et utvetydig demarkasjonskriterium mellom vitenskap og ikke-vitenskap (til tider tøv). Det er jo derfor så mange ikke-vitenskapelig forhold virker inn på hva som OPPFATTES som vitenskap til enhver tid. Det er her vitenskapssosiologien kan fortelle oss en del. Og debatten i denne tråden forteller enormt mye om hvilken vekt man legger på personers troverdighet og prestisje – selv om deres faglige virke ligger andre steder enn på temaet som diskuteres. I prinsippet er det selvsagt ikke umulig at Nobel-prisvinnere tar fullstendig feil i forhold til ny vitenskap. Men gjennom praksisen med fagfellevurdering sier man at vitenskapelig «konsensus» likevel skal ha noe å si når nye teorier og posisjoner presentere. Og i mangel av andre kriterier for å skille tøv fra det seriøse, er ikke dette et dumt prinsipp. Men ufeilbarlig er det definitivt ikke.

Nåvel, i forhold til BÅDE egen originalitet og faglig soliditet OG fagfellevurdering/-støtte, synes Santilli å skåre såpass solid at Ystenes med flere faktisk burde ta seg tid til å gjøre gjendrivelsen av ham på en skikkelig måte. En ubegrunnet påstand om at Santillis posisjon er tøv, holder rett og slett ikke. Her kommer man faktisk ikke unna å gjøre et stykke arbeid. Nettopp fordi Santillis påstander på alle måter ligger svært, svært langt fra påstander av typen «månen er en gul ost».

I 1987 utga Erik Dammann er bok som fikk mye omtale: Bak tid og rom. Her presenteres en New Age-inspirert argumentasjon for menneskelig fri vilje. Boka var en seriøs amatørs forsøk på å trekke filosofiske konsekvenser av bestemte tolkninger av fysikken. Dette forsøket var – mildt sagt – ikke helt vellykket. Jeg var selv medvirkende til at det ble arrangert et større faglig seminar i regi av Senter for vitskapsteori ved Universitetet i Bergen om denne boka. Her tok vi oss bryet med en skikkelig faglig tilbakevisning av Dammanns tolkninger og posisjoner. Dette resulterte i en bok, Vitenskap og verdensbilder (Bergen: Ariadne forlag 1989), hvor for øvrig den av Ystenes defamerte prisvinnende NTNU-kollegaen Stein E. Johansen har et utmerket bidrag.

Var det unødvendig å bruke så mye tid og ressurser på tilbakevisningen av det hcblom (kanskje) ville kalle tøv? Ja, noen ganger er det faktisk det. Det handler både om MULIGHETEN for at det kan finnes noe som det kan være verdt å ta vare på i den framsatte posisjonen, og om NØDVENDIGHETEN av å pusse de intellektuelle og andre faglige «våpen» som skal brukes mot tøv ved å bruke dem i praksis. Generelle og ubegrunnede påstander om at noe er tøv, er selvsagt ikke noe fullgodt bevis på at det er tøv – selv ikke når påstandene framsettes av professorer.

Dette innebærer at etter de kriterier som Ystenes og hans medspiller framhever som viktige for vitenskapelig troverdighet – solid fagbakgrunn og støtte fra fagfeller gjennom fagfellevurderinger, så bommer de stygt i sin ufine «kritikk» av Santilli og Johansen. Det burde være et tankekors for dem selv. For både faglig og forskningsetisk konsistens er vel idealer også Ystenes setter høyt?

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Du finner svar i et annet oppslag. Se http://www.vgb.no/288...

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

#15 og 17: The proof of the pudding er et bevis knapt verdig å stå på en VG-blogg engang. Her er hvorfor: Gitt at en viss andel av befolkningen lettere lar seg lure enn andre. Gitt at denne delen av befolkningen kjøper la oss si antirynkekrem. Gitt at en relativt liten del av kjøperne kommer til å klage når rynkene ikke forsvinner; Har du da bevist at rynkekremen virker?

Kanskje har du det, men vitenskapen har det ikke. Ditt svar på Ystenes’ vitenskapelige kritikk er egentlig kritikk av at mannen har humor. Det kan han riktignok lastes, for humor har han. Andre som leser denne bloggen (og som vet mer om vitenskap enn deg) vil se humoren og få seg en god latter. Men – lykke til med offerrollen!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg har faktisk testet Santillis prinsipp i virkeligheten.Jeg kjøpte et Russisk vannplasma sveiseapparat som heter Multiplaz 2500. Vanndamp sprøytes gjennom en elektrisk gnist og brenner en flamme som kommer ut av en dyse. Det gir en rosa flamme med ca 8000 grader celcius. Jeg varmet opp et rom med dette apparatet med Wattmeter koblet på,det viste ca 700 watt.Målinger viste at det varmet minst like raskt opp rommet som en elektrisk vifteovn som brukte 1400 watt.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Garfield har vel egentlig rett i at effekten som trengs for å opprettholde magnetfeltet går mot null når antall viklinger går mot uendelig. Når antall viklinger økes, kan jo som kjent strømmen i dem minkes tilsvarende, og feltet opprettholdes. Det har derimot ikke har tenkt på, er at motemsen som genereres i viklinga når noe i magnetfeltet beveger seg, også øker tilsvarende.
Resultat: Jo flere vindinger (og dermed lavere strøm ved samme spenning), jo saktere kan motoren gå før motemsen som er generert, er lik påtrykt spenning, og momentet i motoren er null. Så ja, man kan lage en motor med samme statiske moment, men som bruker mindre energi på det (fordi strømmen er lavere ved flere vindinger, og ohmsk tap i motoren reduseres dermed), men hastigheten motoren kan oppnå blir tilsvarende lavere, og dermed er toppeffekten uendret. Vi har rett og slett optimalisert en motor for lavere turtall, på bekostning av ytelse i høyere turtall. Vi har altså ikke vunnet noen ting, for vi kunne f.eks. oppnå samme virkning ved å bruke en mindre (gjerne bitte bitte liten) motor, og sette på en enorm utveksling. Statisk moment blir stor, men faller raskt med hastigheten, og max hastighet reduseres tilsvarende. (La gå, det er friksjonstap i et reelt girsystem, men prinsipielt er det det samme)

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hvis man dobler antall viklinger og ikke øker spenningen,vil amperstyrken halveres,men samme magnetkraft vil virke, siden magnetkraften er et resultat av antall viklinger multiplisert med med amperstyrken som flyter gjennom spolens viklinger. Derfor har man lagd en like sterk magnet med halvert effektforbruk. Derfor blir regelen at effekten går mot null når antallet viklinger går mot uendelig.Hvis man beholder samme tråd diameter,vil størrelsen på elektromagneten gå mot uendelig.— Hvis man skal slippe unne motEMSen,kan man bruke bare jernkjerne i motoren og ingen permanentmagneter,og pulse strømmen i motorens spoler med akkurat lang nok puls til at manetfeltet har fått full styrke,og så bryte strømmen brått. Men strømmen som blir brutt brått,har ikke lyst til å stoppe,så hvis man har en diode på koblet riktig på spolen,så kan man ta ut denne strømmen som går selv om strømkilden som pulsen kom ifra,er koblet fra,og motoren får 10 til 90% ekstra kraft(avhengig av hvor effektivt spolen er til å lage kickback strøm) Og denne strømmen kan lagres i et batteri eller i en kondensator og brukes til å drive motoren senere. Det er først når man bruker denne ekstrastrømmen, man får utnyttet spolens lange tråd som lager veldig magnetkraft med lite strømforbruk og uten motEMS.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Men du har sett helt bort ifra det jeg sa om å pulse spolen i en elektromotor. Når man bryter strømmen brått i en spole,kommer det en kraftig kickback strøm som vil lage elektrisk strøm hvis man lar denne strømmen bli tatt ut av spolen ved hjelp av en diode på det rette sted. Når denne strømmen blir samlet opp ,får man gratis strøm,samtidig som den lager ekstra skyvekraft i motoren,man får altså både i pose og sekk. Hvis man har mange viklinger,vil denne strommen lage stor ekstrakraft i motoren. Og mens strømmen er brutt,virker ikke motEMSen. Så man må pulse motoren for å få fullt utbytte av mange viklinger. Dessuten er det ikke effekt som er poenget her,men virkningsgrad,det er jo avgitt effekt sett i forhold til opptatt effekt. Så hvis man får mye magnetkraft i forhold til strømforbruk,så går virkningsgraden opp.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Fabelaktig!
Det er neppe alle som er like glade for at denne artikkelen fremdeles eksisterer på nett.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende